Fyr' i dan Daudesømn, kva Draum kann koma,
naar mid ha kastat av dei daudleg Bandi,
da kann vel giv' oss Tankar; da er Sakji,
som gjerer Useldom so lang i Livet:
kven vilde tolt slikt Hogg og Haad i Tidi,
slik sterk Manns Urett, stolt Manns Skamlaus Medferd,
slik vanvyrd Elskhugs Harm, slik Rettarløysa,
slikt Embæt's Ovmod, slik Tilbakaspenning,
som tolug, verdug Mann fær av uverdug;
kven vilde da, naar sjølv han kunde løysa
seg med ein nakjen Odd? Kven bar dan Byrda
so sveitt og stynjand i so leid ein Livnad,
naar inkj'an ottast eitkvart etter Dauden,
da uforfarne Land, som ingjen Ferdmann
er komen atter fraa, da viller Viljen,
da læt oss helder ha dan Naud, mid hava,
en fly til onnor Naud, som er oss ukjend.
So gjer Samviskan Slavar av oss alle,
so bi dan fyrste, djerve, bjarte Viljen
skjemd ut med blakke Strik av Ettertankjen
og store Tiltak, som var Merg og Magt i,
maa soleid snu seg um og strøyma ovugt
og tapa Namn av Tiltak.

[16. _Skrifter i Samling_, I, 168. Kristiania. 1911.]

[17. Cf. Alf Torp. _Samtiden_, XIX (1908), p. 483.]

This is a distinctly successful attempt--exact, fluent, poetic. Compare
it with the Danish of Foersom and Lembcke, with the Swedish of Hagberg,