Vognfelden er av Engjesprette-Vengjer,
og Taumann' av den minste Kongleveven.
Av Maanestraalanne paa Vatn er Selen,
og av Sirissebein er Svipeskafted
og Svipesnerten er av Agner smaa.
Skjotskaren er eit nett graakjola My
so stort som Holva av ein liten Mòl,
som minste Vækja krasa kann med Fingren.
Til Vogn ho fekk ei holut Haslenot
av Snikkar Ikorn elder Natemakk,
som altid var Vognmakarann' aat Vettom.[15]

[15. Ivar Aasen: _Skrifter i Samling_. Christiania. 1911, Vol. I,
p. 166.]

The translation ends with Mercutio's words:

And being thus frightened, swears a prayer or two,
And sleeps again.

In my opinion this is consummately well done--at once accurate and
redolent of poesy; and certainly Aasen would have been justified in
feeling that Landsmaal is equal to Shakespeare's most airy passages. The
slight inaccuracy of one of the lines:

Av Maanestraalanne paa Vatn er Selen,

for Shakespeare's:

The colors of the moonshine's watery beams,